Piano

«ÅSSEN ER DET MULIG Å SPILLE SÅ FORT!!.»

- Trombonist

Piano eller pianoforte som det egentlig ble kalt, er en liten kasse med strenger oppfunnet av en liten italiener med lang nese på starten av 1700-tallet. Han var så kjempelei cembaloet (en blanding av hest og ku montert i en lirekasse) at han byttet ut hovene med hamre av stål og kalte instrumentet pianoforte som på italiensk betyr svaktsterkt.

Fort etter byttet han hamrene med noen av tre med lærtrekk p.g. av en tragedie. Den nye lyden fra instrumentet var bløt og myk, men det var ikke før den siste halvdelen av århundret pianoet ble sett på som et fabelaktig instrument. Grunnen til dette var at i den første halvdelen av 1700-tallet brukte alle menn lange gedigne krøllete parykker fulle med lus og dritt, og den bløte lyden fra pianoet kom ikke gjennom det tykke puddelstellet i motsetning til cembaloet. Kvinnene som brukte enten høye eller lave krøllete parykker hadde ingen grunn til si deres egen mening ... vel, ikke ennå.

Nå blir det liv![rediger ]

I 1760-årene forsvinner de digre overvektige parykkene og blir erstattet med de hvite/grå/gule/rosa/blonde parykkene med to enkle rulader som mennene kunne putte litt av hvert i. Ørene var bare og endelig kom lyden fra pianoet fram! Autisten Wolfgang Amadeus Mozart ble gal, og skrev 20-talls konserter for piano og orkestra, og mye annet til piano.

Wannabe-Mozart, eller Franz Joseph Haydn som han egentlig het, gjorde som idolet sitt og ble verdenskjent. Haydn og Mozart styrte musikken i Europa sammen til Mozart i det siste døde bare 35 år gammel.

Nok en Wannabe[rediger ]

I den første halvdelen av 1800-tallet dukket det opp enda en Mozart-etterligning, hans navn var Ludvig von Beethoven (bemerk Dem de to e-ene og enkel v) Det var dessverre han som gjorde navnet hammerklaver og pianoforte kjent ... etter hans død kom de digre feite fæle Steinwei og alt i den duren.

Ta det piano![rediger ]

De som ikke vil være wannabe kan ta det piano.

• Musikkinstrumenter