Didgeridoo
En didgeridoo er en lang trebasert stokk som ble oppdaget i Lofoten tidlig på 2000-tallet av Ole Paus. Men som senere ble smuglet over til Gröna Lund i Sverige for å brukes til lokkerop på det motsatte kjønn. Men da de fikk dårlig med respons ble didgeridooen brukt som slagvåpen i stedet for under 1.verdenskrig mellom Norge og Sverige. Mange forbinder didgeridooen med et blåseinstrument for å skape stemning til meditasjon og avspenning. Men egentlig beregnet for å brukes som lydhorn i biler. Kan også brukes som oppbevaringsplass for skismurning og tomme hermetikkbokser.
Didgeridooen er verdens eneste kombinerte blåse- og sugeinstrument, dermed kan man spille både på utpust og innpust. Lyden man får, blir da som en slags sliten betongblander som kjøres kontinuerlig. Man kan krydre spillet med diverse lydeffekter, omtrent som når man veksler mellom å fylle sand, grus og pukk i betongblandderen, eller overbelaster den. En av de tøffeste lydeffektene får man ved å synge samtidig som man suger; effekten blir som når man legger en unge i betongblanderen. Dette må bare gjøres av erfarne utøvere, og de må først klarere med foreldrene at det er greit.
Didgeridooen kan fungere som et rytmeinstrument, altså som slagverk i tillegg til treverk, ved at man slår gifteringen sin mot trestokken mens man suger og blåser. Som didgeridist vil man uansett ikke trenge gifteringen sin særlig lenge.
Ingen bør sette noen på ideen om å montere strenger på en didgeridoo; det er ille nok allerede.
En brukt didgeridoo kan pantes på nærmeste 7Eleven; panten er pr 2024 på 35 øre. I tillegg kommer en eventuell pott som naboene spleiser på, så det kan fort bli endel tusen kroner totalt.
Historie[rediger ]
De første utenlandske didgeridooene som er funnet kommer fra Australia. De hadde noe lignende i Vestralia også, men det lignet ikke i det hele tatt. Om dette har er det laget en dokumentar, "noe helt annet".
I Australia ble didgeridooen opprinnelig fremstilt av tørket snabel fra den nå utdødde australske elefanten. Teknikken var at man blåste en halvtone i hvert nesebor og til sammen ble dette en hel tone.
Didgeridooen ble brakt til Norge av Sinsen Didgeridookorps, som en slags uoriginale aboriginaler. Sinsen DK ble vel kanskje mer kjent for drillpikene enn for didgeridooseringen. Etter en protestaksjon mot overdoosering, med slagordet "Didgeridon't!", gikk Sinsen DK over til metallinstrumenter, av messing, blekk og annet skrot som de fant, og ble til Sinsen Utendidgeridookorps, blant mer eller gode venner bare kalt Sinsen UK.
Teknikk[rediger ]
Didgeridoo krever uhorvelige mengder luft, og det kan lønne seg å svelge en kompressor før bruk, gjerne en som gir 40 til 60 liter luft per minutt med trykk på 6 bar. Med HEPA-filter. Både totakter og firetakter kan fungere bra; didgeridoodister er ikke så nøye på taktarten.
I utgangspunktet kan man bare spille naturtoner, nærmere bestemt én, men etterhvert som didgeridooen ble populær i byene kan man også spille kromatikk. Det kan da hjelpe å b(e), men for noen går det mest i kryss.